Forord – Bak overskriftene

Av Jan Egeland – Generalsekretær i Flyktninghjelpen

I mange år har Flyktninghjelpen og andre humanitære hjelpere ropt ut – altfor ofte forgjeves – til det internasjonale samfunnet, media, beslutningstakere og opinionen om lidelsene til millioner av sivile som flykter fra krigen i Syria.

Ettersom konflikten har blitt trappet opp – og den humanitære katastrofen som har skapt den største flyktningkrisen i vår generasjon med den – har våre appeller om større oppmerksomhet i media, med noen hederlige unntak, falt for døve ører, med en tilsynelatende mangel på interesse fra det store flertallet av radio- og fjernsynsselskaper og store aviser.

Det var kanskje bare med det tragiske dødsfallet til lille Aylan Kurdi og publiseringen av bilder av kroppen hans på en strand i Tyrkia at den vestlige opinionen og globale media endelig våknet.

Umiddelbart fokuserte medias linser skarpt på den humanitære krisen i Middelhavet og både politikere og vanlige folk måtte reagere.
Men denne hendelsen reiste et annet spørsmål. Hva med de mange andre humanitære krisene utenfor medias radar? I krigsherjede Sør-Sudan, for eksempel. Dette landet er sjelden i medienes lys. I 2011 ble landet uavhengig av Sudan, og en generasjon med krig var over. To år senere brøt borgerkrigen ut og førte til massive fordrivelser. I dag er landet et av verdens fattigste. Annet hvert minutt blir enda et sør-sudansk barn alvorlig underernært. Men disse historiene fortelles sjelden.

En sørsudansk kollega fortalte meg at det var rart å se hvordan ting kan endre seg fra en dag til en annen bare på grunn av internasjonal medieoppmerksomhet. “I Europa var det gutten på stranda. Kanskje trenger vi et bilde av en slik gutt i Sør-Sudan”, sa hun. Hun forberedte seg på å dra på en ny jobb til et av områdene i verden som er vanskeligst å nå, der mat fra flyene til Verdens matvareprogram er den eneste måten sultne mennesker kan få noe å spise.

For ofte er ikke en gang historier om barn som dør av sult nok til å få overskriftene på kveldsnyhetene. Humanitære katastrofer som fortjener vår oppmerksomhet blir ofte ikke dekket fordi det ikke er en fotograf eller journalist på bakken som kan videreformidle historiene. Bare et par konflikter får oppmerksomheten vår på et gitt tidspunkt, mens de fleste dramaene ikke får noen oppmerksomhet i det hele tatt. Hvorfor er det slik?

Årsakene er komplekse. Det er ikke bare mangel på medmenneskelighet når det gjelder nyhetsagendaen eller et spørsmål om lykke eller at man bryr seg mer om noen mennesker enn andre. Vi trenger en bredere linse for å kunne se det som virkelig skjer.

I Flyktninghjelpen offentliggjør vi hvert år en liste over de ti mest oversette krisene der mennesker blir drevet fra hjemmene sine. Dette året har Rohingyaene toppet lista. Denne pressede muslimske minoriteten i Myanmar finnes også i nabolandet Bangladesh, der hundretusener har søkt beskyttelse.

Ett av kriteriene for å være med på denne lista over oversette kriser er mangel på medieoppmerksomhet. Andre faktorer er mangel på penger, liten humanitær tilstedeværelse og vanskelig tilgang på ofrene for konflikten. Ofte er det en sterk korrelasjon mellom de ulike faktorene: Problemer med tilgang kan lede til mangel på medieoppmerksomhet, som igjen kan lede til mangel på bekymring blant giverne, som igjen kan lede til enda vanskeligere tilgang. Slik blir det til en ond sirkel som det ikke er lett å bryte.

Men det er en viktig sannhet i alt dette – beslutningstakere gir oppmerksomhet til media, og uavhengige journalister som rapporterer med forsiktighet, medmenneskelighet og profesjonalisme har en enorm makt til å fortelle historier som kan gi en ny retning.
Men, som rapporten viser, de viktigste media er for tida under press med mediebedrifter som kjemper for å tilpasse seg en ny virkelighet med synkende inntekter og konkurranse fra nye media. Ofte vil media simpelthen si at de ikke har råd til å dekke disse historiene.

Men dette bør ikke bli en unnskyldning for å innta en flokkmentalitet – der mediene følger etter hverandre for å dekke en håndfull av de mest kjente historiene. Mediene over hele verden rapporterer nå fra de forferdelige humanitære følgene av borgerkrigen i Syria og flukten til Europa, og de går lenger enn tallene som har dominert nyhetsdekningen så langt.

Likevel, mens de intense menneskelige tragediene i Syria tar hovedrollen på scenen, hvor er dekningen av den neststørste humanitære krisen – i Jemen? Her trenger 21 millioner mennesker nødhjelp. De lider under eksterne og interne bombeangrep, blokade og totalt utilfredsstillende hjelp og beskyttelse.

Også journalistene trenger beskyttelse for å være i stand til å rapportere om grusomhetene. For journalister som rapporterer fra konflikt og krig var 2015 nok et dødelig år. Som hjelpearbeidere er ikke journalister bare i fare for å bli utilsiktede sivile ofre under militære operasjoner, de er også i økende grad målskiver. Det er derfor viktig at det internasjonale samfunnet fokuserer på beskyttelse av journalister i væpnede konflikter, slik at det blir færre ofre i framtida.

I Europa snakker vi om å dele ansvar når det gjelder å håndtere strømmen av migranter. Kanskje det er på tide å snakke om at også media fordeler byrden, der medieinstitusjoner, heller enn å løpe etter de samme historiene, deler dekningen av menneskelig lidelse slik at barn i fare i Sør-Sudan eller i Gaza ikke fortsetter å være i livstruende situasjoner uten av verden vet om det.

EJN-rapporten “Moving Stories” er et velkomment skritt for å hjelpe journalister til å få oversikt over problemområdet, samtidig som den fremmer god praksis når det gjelder å rapportere den større migrasjonshistorien. Uten medieoppmerksomhet vil utenverdenen fremdeles altfor seint bli klar over humanitære kriser med forferdelige konsekvenser.

Jan Egeland is the Secretary-general of the Norwegian Refugee Council


Main image: “Eastern Chad – Universal Children’s Day” by Frederic NOY for UNHCR licensed under CC BY-SA 4.0

Download the report (English)

BROWSE THE REPORT (NORSK)

BROWSE THE REPORT (ENGLISH)

Support the work of the Ethical Journalism Network

If you share our mission, please consider donating to the Ethical Journalism Network. Your financial contribution will help the EJN to support journalists around the world who are striving to uphold ethical practices in order to build public trust in good journalism.

SUPPORT US NOW