Moving Stories – Introduksjon

Av Aidan White og Kieran Cooke

Migrasjon er en del av den menneskelige tilstand. Helt siden menneskeheten kom fra Øst-Afrika har den vært i bevegelse – på søken etter et bedre klima, på jakt etter forsyninger av mat og vann, for å finne trygghet og sikkerhet.

Migrasjon har plutselig dukket opp på toppen av nyhetsbildet. I løpet av 2015 rapporterte journalister om den største globale massebevegelse av mennesker i nyere historie.

TV-skjermer og aviser har vært fylt med historier om forferdelige tap av liv og lidelse for tusenvis av mennesker på flukt fra krig i Midtøsten eller undertrykkelse og fattigdom i Afrika og andre steder.

Hver dag i 2015 så ut til å bringe en ny tragedie: Syriske barn på flukt omkommer i Middelhavet, grupper av Rohingyaer som flykter fra forfølgelse i Myanmar kveles på båter i Sør-Kinahavet, barn som rømmer fra bandekrig i Sentral-Amerika dør av tørst i ørkenen når de prøver å komme inn i USA.

“A Cry for Those in Peril on the Sea” by A. Rodriguez/UNHCR licensed under CC BY-SA 4.0

Som svar på denne krisen har Nettverk for etisk journalistikk (Ethical Journalism Network (EJN)) laget “Historier i bevegelse” (“Moving Stories”) – en gjennomgang av hvordan media i utvalgte land har rapportert om flyktninger og migranter i et stormende år. Vi har spurt forfattere og forskere om å undersøke kvaliteten på dekning og avdekke problemene med å rapportere og å framheve gode eksempler.

Konklusjonene fra mange forskjellige deler av verden er slående like: Journalistikken er under press fra en svekket medieøkonomi, politisk slagside og opportunisme driver nyhetsagendaen, med fare for hatspråk, stereotypisering og sosial utstøting av flyktninger og migranter. Men samtidig har det vært inspirerende eksempler på varsom, følsom og etisk journalistikk som viser medfølelse med ofrene.

I de fleste land er historien blitt dominert av to temaer – tall og følelser. Mesteparten av tida er dekningen politisk ledet med media som ofte følger en dagsorden dominert av løst snakk og snakk om invasjon og svermer. Andre ganger er historien overveldet av medmenneskelighet, medfølelse og et fokus på lidelsene til de involverte.

Hva det ikke er tvil om er at media overalt spiller en viktig rolle når det gjelder å gjøre verden oppmerksom på disse hendelsene. Denne rapporten, skrevet av journalister i landene det gjelder, forteller hvordan media i deres land dekker migrasjon.

De forteller svært forskjellige historier. Nepal og Gambia eksporterer arbeidskraft. Tusenvis av migranter, i hovedsak unge menn, strømmer fra fjellandsbyene i Nepal for å jobbe i heten ved Persiabukta og i Malaysia, ofte med grusomme konsekvenser. Folk fra Gambia foretar den farefulle reisen over Sahara til Libya og så med båt til Europa. Mange har dødd på veien – enten i ørkenen eller de har druknet i Middelhavet.

I disse landene er rapporteringen om migrasjonen til mange unge – som på mange måter er livsblodet i landene sine – begrenset, og historier om vanskene migrantene går gjennom sjeldne. Sensur – eller mangel på ressurser – eller en kombinasjon av begge deler – får i hovedsak skylden for mangelfull dekning. Selvsensur – der reportere ikke vil fornærme arbeidsgiver eller myndighetene – er også en side ved saken.

Rapportene om migrasjon i Kina, India og Brasil forteller en annen historie. Selv om mange migrerer fra hvert av disse landene, er hovedfokus på intern migrasjon, et globalt fenomen ofte oversett av de største media som involverer millioner og overskygger den internasjonale bevegelsen av mennesker.

Det som blir sett som den største bevegelsen av mennesker i historien har funnet sted i Kina de siste 35 årene. Byer vokser eksplosjonsartet, flere av dem har rundt 20 millioner innbyggere. Lignende bevegelser skjer i India og til en viss grad i Brasil.

I Afrika fokuserer overskriftene på folk som prøver å forlate kontinentet på vei nordover, men det er også migrasjon mellom landene, med mange mennesker fra de fattige sentrale regionene på vei mot Sør-Afrika – et land der media også må håndtere fremmedfrykt og press fra myndighetene.

I Europa har saker som gjelder migrasjon og flyktninger rokket ved europeisk enhet med hundretusener på vei over land og sjø på flukt fra krig og fattigdom. Rapportene viser hvordan media i nesten et år har gått glipp av muligheten til å ringe alarmklokken om en umiddelbar flyktning- og migrasjonskrise.

Media strever med å sørge for en balansert dekning når politiske ledere responderer med en blanding av trangsynthet og panikk – noen sier de bare vil ta imot kristne migranter, mens andre vil bygge murer og piggtrådgjerder.

Mye av fokus har vært på land i sørøstlige Europa, der migranter og flyktninger på marsj har funnet en nøkkelrute. I Bulgaria – som i mye av regionen – har media mislyktes med å spille en ansvarlig rolle og sensasjonalisme har dominert nyhetsdekningen.

I Italia – et land med lange grenser, der tragedien med flyktningene i Middelhavet først viste seg, er trusselen om hatspråk alltid til stede, selv om dette ofte blir balansert av at mange innenfor journalistikken har en etisk tilnærming og er tro mot et eget charter mot diskriminering.

I Storbritannia har også historien ofte vært politisk drevet og fokusert, noen ganger uten en følelse for målestokk og balanse. Dette har vært særlig tydelig i reportasjene om skjebnen til flyktningene i Calais.

I Tyrkia, som ses av mange europeiske politikere som et nøkkelland når det gjelder å begrense strømmen av flyktninger, er de fleste media under tommelen på en regjering som straffer journalister som er uenige, noe som gjør den offentlige debatten begrenset.

Som sine tyrkiske kollegaer, må journalister i Libanon leve med en realitet av millioner av flyktninger fra krigsherjede Syria innenfor sine grenser, noe som gjør det mer sammensatt å fortelle historien, og det hjelper ikke at mange i media blander fakta og meninger.

“Border fence at Friendship Park, Tijuana” by BBC World Service licensed under CC BY 2.0

Samtidig, i USA, har media hjulpet til å gjøre alt som gjelder migranter og flyktninger til et eksplosivt tema i debatten mellom republikanernes presidentkandidater. Media har fokusert på opphetede og ofte rasistiske utvekslinger. Dette har skygget over mye av den gode rapporteringen i noen media som sørger for den konteksten som trengs. Sør for grensa, lider media i Mexico av upassende politisk press og selvsensur.

I Australia, et land bygd av migranter, kjemper media for å ta i bruk velmenende vær varsom regler for journalistisk praksis i et giftig politisk klima, med en økning av rasisme rettet mot nyankomne.

Disse rapportene dekker bare en håndfull land, men de er betydningsfulle. Problemene med mangelfull og fordomsfull dekning av migrasjonssaker finnes overalt. Også rapportering om migrasjon i internasjonale media – med noen få bemerkelsesverdige unntak – er ofte overdrevent enkel.

Migranter beskrives som en trussel. Det er en tendens, både blant politikere og deler av de største media, å se migranter under ett og presentere dem som en tilsynelatende endeløs strøm av mennesker som stjeler jobber, blir en byrde på staten og truer lokal levemåte. Slik rapportering er ikke bare feil, den er uærlig. Migranter bringer ofte store fordeler til samfunnene de kommer til.

Hvordan ville jordbruksindustrien i California eller oljefeltene i Texas overleve uten hundretusener av arbeidere fra Mexico og Mellom-Amerika, ofte på minimumslønn?

Hvordan skulle helsetjenesten i Storbritannia drive uten tusenvis av sjukepleiere og leger fra utviklingsland? Hvordan skulle byer som Dubai, Doha og Singapore ha blitt bygd uten arbeidere fra Nepal og Bangladesh – eller hvordan skulle de fungere uten hærer av tjenere og hjelpere fra Filippinene og Indonesia?

Disse rapportene viser hvorfor media trenger å forklare og styrke en bredere forståelse av migrasjon som en naturlig prosess. Uavhengig av mengde piggtråd og hvor høye murer som bygges vil desperate migranter finne en vei gjennom dem. Folk vil strømme til byene, tiltrukket av et håp om et bedre liv.

Migrantkrisen vil ikke forsvinne: Virkningen av utbredt klimaendring og voksende ulikheter vil bare bli styrket i årene som kommer.

Den uunngåelige konklusjonen er at det aldri har vært et større behov for brukervennlig og troverdig informasjon om hvor sammensatt migrasjon er, og for at mediedekningen er informert, nøyaktig og produsert med medmenneskelighet. Men skal det skje, må vi styrke det journalistiske håndverket.